Tilfredsstillende lese- og skriveferdigheter er helt nødvendig for å klare seg i dagens skriftbaserte informasjonssamfunn. I dag med et skoleløp som varer i hvert fall i 10 år, helst 16 år eller mer, sier det seg selv at uten å kunne lese og/eller skrives på en skikkelig måte sliter man tungt. Og det er jo nettopp det som skjer med mange, de såkalte utdropperne på videregående skole, som har strevd i 10 år på grunnskolen uten å få tilstrekkelig hjelp og uten å føle at de har klart å mestre dette. De gir fullstendig opp i videregående. Vi har et ansvar for å hjelpe dagens skoleelever/studenter og voksne med å komme til et tilfredsstillende nivå og har et ansvar for å tilpasse samfunnet for å imøtekomme deres behov.

Alle elever har krav på tilpasset opplæring i skolen i dag, men det er jo dessverre noe som ikke blir etterfulgt. Er man en såkalt ”A4” elev, treffer man blink med slik opplæringen er lagt opp til i dag. Skolen treffer altså flest A4 elever og det er flest av dem, heldigvis. Men så har vi de veldig gode/flinke og de veldig dårlige/svake. Hvem skal vi satse på når vi ikke har ressurser til å satse på begge gruppene? Det har vært mange medieoppslag denne høsten om å satse på de aller flinkeste elvene i grunnskolen slik at de kan bli enda bedre.

Dette er vel og bra, men jeg blir bekymret når de aller ”dårligste” elevene ikke får sin opplæring på plass først. Det er disse som først dropper ut av videregående skole tross alt og havner i NAV statistikken som unge uføre. I et demokrati der alle er like mye verdt og alle hører til, må vi hjelpe disse slik at de kan nå et akseptabelt og tilfredsstillende nivå.

Riksrevisjonen la frem en rapport denne våren angående spesialundervisningen i dagens skole, denne viste at vi har et langt stykke til å gå før vi har klart å gjennomføre spesialundervisningen til de som trenger det. Riksrevisjonen kom frem til at de fleste sidene av spesialundervisningen var mangelfull, slik som oppfølging knyttet til utredning av vansker, tildeling av spesialundervisning, planlegging, gjennomføring, innhold, kvalitetsikring og evaluering av spesialundervisningen. Dette er altså i år 2011 mine damer og herrer, det er ganske skremmende. For ikke å nevne bortfall av tildelte timer som eleven har fått, dette var ikke nevnt i Riksrevisjonen rapport. Det er fremdeles mange elever som møter holdninger som ”vent og se, det går nok over”. Det er kanskje en av grunnene til at vi har mest spesialundervisning på 10. klassetrinn. Vi venter rett og slett for lenge og håper at ”problemet” til disse elevene skal plutselig forsvinne, noe de stort sett ikke gjør helt av seg selv. Da må man tro på magi og trylletriks. Prosjektet NY GIV (gjennomføring i videregående skole) er et eksempel på at vi venter for lenge. Først skal de gjennomføre 10 år på skolen, så skal ungdommene bli premiert med sommerskole før videregående for å få nivået opp. Nei, hjelp disse unge tidligst mulig, allerede i barnehage og småskoletrinnene.

I 1951 kom spesialskoleloven som skulle sikre et undervisningstilbud til elever som ikke ”passet inn” i den ordinære skolen. På 60-tallet ble det sett kritisk på denne segregerte (les diskriminerte) formen og man ønsket seg heller en inkluderende skole. I 1969 foreslo Blom-komiteen et spesialskolesystem som skulle integrere flest mulig i ordinær skole, men i egne klasser. I 1987 fikk alle rett til å gå på sin nærskole som ”vanlig” elev. Skolene kunne ikke lengre avvise ”de vanskelige elevene”. I 1992 ble nesten alle spesialskoler avviklet i Norge. Etter det har spesialundervisningen vært mer eller mindre i den form som vi kjenner i dag. Vi må ikke komme i den situasjonen at vi begynner å dele inn etter kunnskap og starter opp spesialklasser/- skoler igjen. Det må aldri bli et alternativ.

KIO-komiteen i Tromsø kommune bestemte 15.06.10. å igangsette et prosjekt for å finne alternative måter å organisere undervisningen på for elever med spesialpedagogiske behov. Herunder skulle de også vurdere hvordan de kunne utnytte eksisterende spesialkompetansen bedre, samt eventuelt å opprette ”ressursskoler/-klasser”. De dro på studietur til Oslo for å se hvordan dette ble gjort der. Hvor langt de er kommet i dette arbeidet vites ikke. Kanskje avtroppende KIO-komiete-medlemmer Vibeke Ek og/eller Tone Myklevoll, som kom med denne ”lure” ideen, kan fortelle øvrigheten om hvor dette arbeidet står. Det var i sin tid en plan om at disse ”ressursskolene/-klassene” skulle være klar til høsten 2011. Foreldre med potensielle barn som kunne komme til å havne i slike ”spesialklasser” hadde satt pris på å få vite dette. Å sette elever i egne klasser har ingen ting med inkludering og fellesskap å gjøre. Kanskje er dette prosjektet skrinlagt fordi det var helt idiotisk i utgangspunktet?

Nå i 2011 kom stortingsmeldingen ”Læring og felleskap” som omhandler hele det spesialpedagogiske feltet, og denne meldingen ønsker et enda tydeligere fokus på inkluderende fellesskapsskole. Meldingen har et fremtredende budskap: det ordinære skoletilbudet skal bli bedre, da vil færre ha behov for spesialundervisning. Da må tilpasset opplæring blir bedre for alle.

Det er mange ting som har skjedd opp gjennom de siste 10 årene innen spesialundervisning og ting er blitt bedre, men er det nok? Man kan vel påstå at den totale situasjonen er rimelig uendret. Dagens unge med lese- skrivevansker/dysleksi har kanskje bedre ferdigheter enn for 20 år siden. Men det hjelper lite når kravene til skriftlighet har økt minst like mye. Det totale bildet er at dagens barn, unge og voksne med disse vanskene, fortsatt kommer til kort. Vi må først og fremst legge bort stigma, skam og fordommer når det gjelder barn og voksne som sliter med lesing og skriving. At man leser dårlig betyr jo ikke at man er dum og lat, det betyr at man trenger hjelp til å lære lesing på en skikkelig måte. Så min konklusjon er: sats på de svake elevene. Når denne opplæringen er kommet skikkelig på plass, kan vi gå videre med de aller flinkeste.